janmark
	Hvis en roman ikke er klokere enn sin forfatter bør forfatteren holde opp med å skrive. Hermann Broch

Litterær agurktid.

Vi har altså med det kjente og jevnlig tilbakevende angrep på litteraturvitere å gjøre. Det undrer meg hvorfor populære forfattere (Ragde, Renberg m.fl.), redaktører og forlagssjefer har en slik angst overfor akademiske lesere at man føler man er nødt til å kaste tomater på dem med jevne mellomrom. Ikke har disse akademiske lesere makt til å gjøre noen som helst forskjell i prioriteringer i forlagene og bokklubbene. De hippe har ikke noen innflytelse på valgene som foretas om hva lesere skal ha tilgang til. Ikke har de hippe noen høylytt stemme i offentligheten heller, selv om de nok vil få samme spalteplass for sine innlegg om de er like bra skrevet som Aronsens, så å kalle dem for "litteraturens skravlende klasser" som Hegner gjør, blir noe overdramatisert.

Jeg er svært overbevist om at denne gammelkjente debatt om smal versus bred litteratur i de fleste tilfeller ikke er startet av en litteraturskravler, men av en fra den brede side. Og når det skjer er det på oppfordring fra en journalist som ønsker å skape debatt, som Jon Haarberg skrev i Aftenposten i vinters da Ingunn Økland sto for det uprovoserte angrepet på akademika. 

Hvorfor denne nedvurdering en gang i halvåret? Er det fordi de populære forfattere og redaktører igjen og igjen skal overbevise seg selv om at de driver i katedralen, og ikke bare på børsen? Både børsen og i katedralen er innmari ålreite institusjoner for litteraturen, og det er ingen grunn til å skjemmes over det ene eller annet. At de hippe litteraturvitere ønsker å forske på smal litteratur får vel være deres sak, selv om det dessverre gjør at det ikke er om bøker som Bokklubben gir ut at det publiseres artikler og kronikker. De hippe medvirker derfor ikke til gratis PR for Aronsens og Hegners melkekyr. Man kan jo derfor få tanken at Aronsens innlegg rett og slett er for å få skviset litt PR for egne produkter inn på avisene kultursider.

Forside